|
Klokkeren
fra Notre Dame
Ekstra
Bladet 
Anmelder:
Rud Kofoed
Klokkeren
fra Notre Dame er amatørernes ukuelige fest i den mest positive
betydning. Og Knud Hugos - som Sebastian nu må kaldes. Han har meget
frit efter Victor Hugo har fået en musical på benene med meget mere
Dame end Klokker og smagen af Les Miserables.
Det er aldeles imponerede at se 120 teatertændte amatører fra truppen
Mastodonterne tumle rundt i Cirkusbygningens manege i godt tre timer
uden at tabe pusten.
Det er lige før, vi andre er ved det. Så overvældende er det. I
klimaks-minutterne virker det som om der er flere medvirkende end
publikummer! Hele dette farverige tabernakel har Sebastian selv holdt
styr på som instruktør. Nu kan om nogen med rette synge: Du er er ikke
alene!
GRUNDIGHED
Sebastian er ikke en mand, der fatter sig i korthed. Der er en hel
bogfuld ord puttet ind mellem den snes meget velkomponerede sange, der gør
det til en musical - og kvaliteten viser sig ved gentagelserne i anden
akt. Om der gemmer sig et egentlig hit i musicalen, vil vise sig, men
flere af sangene har potentialet, f.eks. den om Munkespøgelset med det
iørefaldende refrain: Jeg ved
ikke hvad man skal kalde det om natten når det kribler under pigerne på
atten ... Også Klokkerens enkle sang går hjem: - Jeg hænger i
dine læber og hører kun de ord, der ses ...
SKOLEKOMEDIE- REPLIKKER
Jo, der er gang i Mirakelgården. Med al sin følsomhed løber Sebastian
historien hjem med den kærlighed og trivialitet, der hører sig til i
en ordentlig musical. Han skruer tiden tilbage til 1482. Og dog.
Gentagne gange lyder replikken:
Vi lader billedet stå et øjeblik! Den er simpelthen for slidt og
for skæv i sammenhængen. Ud med den. På samme måde med det
pludselige udbrud: - Nej, det er
sgu da for sejt. Det er malplaceret og trækker tingene ned på
skolekomedieplanet. Synd, når forestillingen nu ellers hæver sig over.
PUKKELARBEJDE
I centrum for hele hurlumhejet den varmblodige, smukke, vilde sigøjnerfrille
Esmeralda, glimrende danset sunget og spillet hjem af den gnistrende Christina
Helene Andersen, der ender med at blive voldtaget af den liderlige
katolske pater Steen Lünell.
-
Du ser træt ud, siger Esmeralda til klokkeren, hittebarnet med det
smukke sind, Quasimodo. Og det tror da fa'n, som han pukler. Morten
Rose krabber ham flot hjem.
Digter-Pierre
(Lars Jensen) er noget af en blegfis, og det bliver næppe ham,
der får kulturminister Brian Mikkelsen på bedre tanker i retning af at
åbne tegnebogen for forfatterstanden.
Phøbus førsteelsker (Tonni Stemann Larsen) er der ikke halvt så
meget kraft i som Kaudervælsk-kongen (Jakob Bjerregaard Engmann),
så ham skulle Esmeralda hellere være gået efter. Nåja, nu er der
selvfølgelig den hage ved ham, at han har sikret sig to koner i
forvejen - en sort og en hvid! Men alligevel.
Der er smæk for skillingen i Anja Akselbo som syngepigen Lili og
bordelmutter, Sidsel Helner Hurst.
Men ellers er det den mastodontiske totalteateroplevelse, der giver
klokkeren sejr.
B.T.

Anmelder: Birgitte Grue
Det er en stor forestilling. Kæmpestor, for ikke at sige monstrøs. »Klokkeren
fra Notre Dame« bliver ved og ved.
Musikalsk er den dejlig - for Sebastian har skrevet dejlig musik. Hans
tonesprog, der rækker fra det smægtende hjerte/smerte til det muntert
marcherende - er i fin form her, i hans nye musical. Men uanset hvor
gode de er, så bliver de samme melodier ved og ved. Og handlingsmæssigt
forvilder »Klokkeren fra Notre Dame« sig ud i så mange
sidehistorie-svinkeærinder, at den mister pusten dramatisk.
Da
Esmeralda i første dels slut-nummer omsider kan kaste sig i armene på
sin flotte kaptajn med ordene: »Elskede - lad dette øjeblik vare evigt!«,
så må man konstatere: det har det allerede gjort! For første del har
på det
tidspunkt varet næsten 2,5 time....det gør ikke engang de tungeste
operaer. Og det duer heller ikke, at vi skal en time ind i handlingen, før
hovedpersonerne - den pukkelryggede klokker Quasimodo og zigøjnerpigen
Esmeralda - rigtig mødes.
Forud premieren på sin nye musical har Sebastian udtalt, at det er
dejligt at instruere sit eget værk. Værket er bestemt også dejligt,
men det ville ha´ været meget dejligere, hvis han havde fulgt det
fornuftige, gamle showbiz-råd: »Kill your darlings!«.... d.v.s.
forkort og kassér, om så dit hjerte bløder. Med sit mangeårige
kendskab til teater
burde Sebastian ha´ gjort sin forestilling den store tjeneste, at en
kyndig/kynisk teaterskrædder var blevet tilkaldt for at forkorte og
stramme op. For dialogerne er svage, og handlingen går ding-dong,
ding-dong monoton i denne »Klokkeren fra Notre Dame«. Sebastian har
lavet forestillingen til ensemblet Mastodonterne, der drives af
entusiasme, frivillighed og talent... Mastodonterne behøver ikke skamme
sig over at være amatører. De præsterer solidt og godt teater. Men måske
er det deres demokrati-princip, der tynger - det med, at alle hele tiden
skal
være med. For det gør forestillingen træg - uanset hvor let musikken
ellers er - at et folkekor på omkring 50 hele tiden skal ind og ud og
også ha´ noget at rive i.
»Klokkeren
fra Notre Dame« er et total-arbejde: for første gang har Sebastian både
skrevet manuskript, musik og instrueret stykket. Det halve ku´ være
nok. Også i længde - den varer små fire timer.
Musikalsk er vi i det genkendelige Sebastian-land (og det er ment som en
kompliment). For han har sin helt særlige og genkendelige, smilende
tone, der høres hvad enten musikken er skillings-vise, smægtende kærligheds-ballade,
munter march eller tjep tango. Den bredt malende musik bruges til fortællingen
om kærlighed, opofrelse, begær og hykleri i 1400-tallets Paris.
Som
Esmeralda er Christina H. Andersen et fund. Det vilde og
temperamentsfulde har hun det ikke så nemt med, men den store del af
rollen, som er sød og oprigtig, klarer hun fint. Og så synger hun
virkelig godt.
Som
Quasimodo er Morten Rose virkelig rørende. Han synger hit-molodien
»Det ringer altid for mit indre øre« dejligt. Men
desværre - det meste af handlingen er flyttet fra ham og klokketårnet
ned i kirken og ud i Paris, hvor tre vidt forskellige mænd drages mod
Esmeralda. Det er den flotte, men svage bueskytte-kaptajn, den forpinte,
liderlige præst og den naive, men ærlige digter. De synger smukt
sammen i »Hun er min Esmeralda«. Der er også
et par virkelig fornøjelige og store bi-personer - en fordrukken,
stivbenet bordelmutter og en fanden-i-voldsk pjaltekonge med kul på.
Men ved at gøre mange figurer vigtige, svækkes forestillingens fokus
og det, vi længes efter
- eventyret om den vanskabte klokker og den smukke zigøjnerpige -
bliver skuffende tyndt.
Musikalsk
er denne forestilling til 4-5 stjerner, dramatisk til 3. Den ender på 4
velvillige B.T. stjerner - for inde i denne mastodont er der en god
lille musical, der venter på at blive gravet ud.
kulturkompasset
Anmelder:
Henning Høholt
I Cirkusbygningen i København presenterer teatergruppen Mastodonterne
Sebastians storslagne musikal Klokkeren fra Notre Dame. Dette er et
stort løft for et stort kompani. Med lyriske øyeblikke og fengende
musikk er dette blitt en storslagen og praktfull opplevelse, som går
rett til hjertet hos publikum, og tiden flyr av sted i den lange
forestillingen, som bygger på Victor Hugos roman av samme navn, men
hvor Sebastian har diktet videre til en tekst som han kunne bruke.
Sebastian.
som er kunstnernavnet på Knud Christensen som både har levert tekst,
musikk, samt selv instruert Klokkeren fra Notre Dame med teatergruppen
Mastodonterne. Denne amatør teatergruppe som har gjort musikal til sitt
spesiale, og som siden 1988 har fremført 15 musikals, inklusive årets,
inklusive store berømte verk som Sound of Music, Annie, Piratene fra
Penzance, Tordenskjold, Ronja Røverdatter. Gruppen består av ca. 150
medlemmer, som deler på alle jobbene.
En slager er også født, "Barmhjertighet", som Esmeralda, en
zigeunerpike, som på premieren ble overbevisende tolket av en
velsyngende og vakker Christina H. Andersen, sammen med det store
levende koret.
Profesjonelle?
Jeg måtte klype meg selv i armen og i pausen undersøke om ikke alle de
ledende rollene ble fremført av profesjonelle betalte musikalkunstnere,
men nei, dette er amatører, men de gjør det velså godt som
profesjonelle, slik at det er enkelt å konstatere at her er der
talenter i massevis å glede seg over. Forskjelen melllom profesjonelle
og disse amatører ligger kun på en liten detalje. Denne gjengen gleder
seg over å være på scenen og medvirke. Dessverre gjelder det ikke
altid det man opplever fra profesjonelle kunstnere.
Blant
de mange "profesjonelle" kunstnere i ensemblet gledet jeg meg
spesielt over Morten Rose i titelrollen som klokkeren Quasimodo,
som er forelsket i Esmeralda, Qusimodo synger også en av de andre
kommende slagere: "Det ringer for mitt indre øre";. Steen
Lünell var en demonisk ærkediakon, som også i hemmelighet er
forelsket i Esmeralda, en kjærlighet der for ham som katolsk prest, har
avlagt løfte om å leve i sølibat, var meget vanskelig.
Flott Phøbus.
Videre en strålende, flott syngende, maskulin og lekkert utseende Tonni
Stemann Larsen, Phøbus, kaptein for bueskytterne, som alle jentene,
(samt noen av guttene i hemmelighet), er forelsket i, og som jentene har
en egen sang til "Bare han var min". Han synger godt i
bl.a. hit´en "Et hjerte i verden", sammen med Esmeralda og
stort kort, og i en "Terzet" sammen med Frollo og Gringoire.
Til daglig er Tonni Stemann Larsen en populær frisør. Han
uttaler selv at i Mastodontene får han lov til både å være
skuespiller og til å leke. Kanskje vi alle burde tenke lidt på dette
underveis.
Som Jacques Clopin, kongen over "Pjaltefolket" opplevet vi Jakob
Bjerregaard Engmann aktiv, nærværende på scenen, lett til bens og
med god stemme, han begynner å få erfaring i å være et midtpunkt,
allerede i 1986 var han liten prins i gullkareten i Tivoli. Rebecca Sølvsteen
tolker vakkert og med morsomme detaljer rollen som Fleur, forlovet med
Phøbus. Sidsel Helner Hurst var et funn som bordelmutteren Mimi
Falourdel. Hun kunne ha passet rett inn i en hviken som helst produksjon
av Les Miserables hvor som helst. Denne listen kan bli mye lengere med
mange små stjerne roller, slik som bl.a. som rettsskriveren Anders
Heinrichsen, som med sin nervøse ristingen i venstre hånden og
godt gjennomførte usikkerhet fortalte om en gjennomarbeidet og gjennomført
figur. Videre Anders Sund som Jean, ærkediakon Frollos lillebror,
var letttilbens, men han glemte diksjonen akkurat når han skulle fyre
av seg sin sikkert morsomme leksje, slik at denne ikke ble tydelig nok.
Svært mange av de medvirkende utmerket seg med god diksjon. Det er
tydelig at her ligger det et meget grundig forberedelses arbeide til
grunn, og tross dette har man bevart et overskydd og et godt humør uten
like.
Pierre Gringoire
Uansett alle de strålende medvirkende, ikke minst i de mange fargestrående
hovedroller, så var den største opplevelse for meg Lars Jensen
i rollen som Pierre Gringoire, dikteren, forfatteren som blir gjøgler.
Siden det er første gangen jeg opplever ham på en scene, så fant jeg
at han var det største, enda ikke spolerte talentet. Der boblet det,
slik som hos mange andre, av talent, spilleglede, uskyldighet, og ikke
redd for å utlevere seg selv. Fortsett den veien.
Teaterensemblet Mastodontenes
produksjon er et eksempel til etterfølgelse.
Det måtte være et funn om også en norsk gruppe, eller teater ville ta
opp denne forestillingen. Musikalen har potensialet, teksten og ideen.
Både den humoristiske og den dramatiske delen holder, og musikalsk er
stykket fyllt med highlights som kan måle seg med mange andre nutidige
musikalkomponister, slik som bl.a. Andrew Lloyd Webber, og jeg føler
at her er der mye mer å fare med enn f.eks. det ABBA har presentert.
Sosialrealisme
I forestillingen er der også en nutidig sosialrealisme, selvom den
foregår i 1482, er der klare tydelige linjer til hverdagen. Jeg tenker
på Jakten på heksene i hverdagen i dagliglivet også nu til dags, samt
på det å vise kjærlighet, omsorg og barmhjertighet på flere plan i
dagens liv.
Godt musikalsk grunnlag.
Sebastian komponerer musikk det svinger av. Etter en ukes tid i København
hvor jeg bl.a. har opplevet to Andrew Lloyd Webber musikals, Jesus
Christ Superstar i Østre Gassverk samt The Phantom of the Opera i Det
Ny Teater, så er den musikal jeg husker best fra denne kritikerreise,
Klokkeren fra Notre Dame, dette skylles livsgleden fra de medvirkende og
den svingende musikken som de fremfører. Ikke bare den ene sangen
Barmhjertighet, som jeg mener er en kommende slager, men også en lang
rekke av de andre melodiøse melodier, som musikalen flyter over med. I
likhet med Verdi, Puccini og Donizetti gjentar Sebastian klogt nok
melodiene flere ganger i løpet av forestillingen, med lidt forskjellige
arrangementer, som forøvrig er laget av kapelmesteren Nenia Zenana.
Det var slik de store komponister gjorde i gamle dager, før vi ble
overdynget med radio, tv, cd og grammofonplater. Ved å gjenta en melodi
smøg den seg inn i tilhørernes øren, og dermed nynnet de på denne når
de forlot teatret, slik at de brakte den med seg hjem. Dermed ble dette
en slager.
Det samme gjør Sebastian, og med dette legger han grunnlag til at
melodiene blir husker, og kan bli til slagere. Mange av melodiene har både
musikalsk tyngde og gode morsomme og innhollsrike tekster, som har
lsageren i seg. I tillegg til Barmhjertigheten har også Bryllupsnatten,
som på premieren ble flott fremført av Lars Jensen i rollen som Pierre
Gringoire, en dikter, forfatter og gjøgler som er forelsket i
Esmeralda, som han gifter seg med, for å redde hende fra bli brendt på
bålet.
Bok-CD- Noter
Dette er bildelig godt gjennnomført. På premieredagen foreligger det
klart CD, som delvis presenterer en del av dobbeltrollebesetningene i
forhold til premierebesetningen. Der er bok med hele handlingen, tekster,
tydelige sceneanvisninger samt noter med besifringer og tekst. Jeg er
overbevisst om at det også er mulig å skaffe arrangementene.
God, enkel, men velfungerende scenisk løsning med vakkert
blomsterglassmaleri vindu i Notre Dame. God effetfull lyssetting. Spreke
gjøglere, som både slå rkolbøtter og spruter ild. Flotte kostymer i
midderlalderstil, designet av Simon Due Svendsen og syet under
ledelse av Charlotte Iversen. Meget bra.
|